Jeg ber om visdom

Jeg ber om visdom 

Kjære far. Jeg ber om å motta visdom i dag. Den visdommen du vil jeg skal fokusere på. I Jesus navn, jeg ber. 

[Oslo, 24. januar 2024]

I 5 dager skrev jeg ikke. Jeg ba om visdom og disse 5 dagene, det er som et noe jeg ikke vet helt hva. En reise i fred, samtidig som jeg undret meg over hvordan alt skal skje. Det neste steget, hva er det? Som om alt er gammelt, og jeg ville ha noe nytt. En ny retning, noe helt spesielt, en eureka, en wow - at ja, dette skal jeg gjøre! Jeg savnet Gud som ga meg noe helt detaljert og lett å forstå. 

I går gikk jeg i domkirken. Nattverd er ofte spesielt for meg, det skjer ofte noe da. En innsikt, en forløsning, en beskjed om noe. Men i går hadde jeg ingen forventning, jeg fokuserte på og bare være. Alt bare er. Det går ikke å gå en vei som jeg ikke har sett før. Det kan ikke komme fra meg. Jeg er villig til å gjøre hva som helst, jeg trenger bare å vite hva jeg skal. 

Når presten sa at vi kunne legge frem for Gud det vi hadde på hjertet - så kom det ingenting. Jeg hadde ingenting å legge frem for Gud. Andre ganger har det alltid vært noe, i dag var det helt tomt. 

I det jeg nærmer meg begeret jeg skal ha med til nattverden så kjenner jeg at noe er i ferd med å skje. Den dype følelsen av ren tilstedeværelse, på tross av at jeg har hatt mange kraftfulle nattverd. Det er vakkert. Jeg er. Jeg tar imot nattverden, og går sakte mot benken jeg sitter på. 

Med lukkede øyne tar jeg imot kraften som strømmer gjennom meg. Gud sier til meg: Du går først. Flere ganger hører jeg dette, til jeg bekrefter. Jeg tar oppdraget. Ja Gud, jeg går først. Gråter og gråter, resten av dagen er en rar opplevelse. 

Jeg skal gå først. Hva bestyr det? På kvelden skal jeg ha livesending for å snakke om et kurs på 90 dager. Det føles helt feil, selv om jeg vet det er skap nå nylig og utrolig bra. Jeg må legge til Gud i reisen. Kun da blir det slik det er ment. Jeg forstår at jeg ikke lenger kan gjøre noe uten at Gud er med. Jeg skal gå først, men Gud er med. 

I dag er ordene «Du går først» tittelen på dagen. Jeg lytter til Gud, og mens jeg sitter her og skriver er jeg vel vitende om alt det negative som kan komme ved at jeg helt åpent og offentlig snakker om dette. Likevel treffer det meg ikke, Gud har lært meg å takle andres meninger. Jeg er ikke her for å gjøre mennesker til lags. Jeg er her for å tjene Gud. 

Ord som bevegelsen, hvem er jeg, hva gjør jeg, fellesskap, sammen, tilhørighet - velkjente stikkord kommer frem. Det er som om det er noe nytt men likevel høres det ut som repetisjon. Jeg har fokus på alt dette. 

Igjen blir jeg dratt til Neiden, som om jeg ikke kan reise til Nairobi før Neiden er aktivert. Jeg vises en flash av at mennesker fra hele verden kommer til Neiden. Som om hele verden ser mot Neiden, det er fokus på fred og noe skapes der, det er noe som skjer, jeg vet ikke hva. 

I samtale med min bestevenninne kommer en innsikt som gjør at jeg føler en ny giv! Innsikten er komisk nok ikke ny heller, men den føles ny. Det er som om alt er nytt i dag. Jeg har valgt å vise vei, og det handler om Gud. Alt annet er langt nede på lista, det er Gud som skal være med meg overalt i alt. 

Ordene som jeg har fått fra en video med Simeon´s far, som er erkebiskop i Nairobi - kom til meg i går før jeg sovnet, og igjen kommer de: «Far, jeg åpner opp alle muligheter, Amen.» «Jeg tar imot, jeg tar imot, jeg tar imot.» 

Plutselig ser jeg en helhet, mulighetene som jeg har sett mange ganger, men nå er det som om hele meg forstår at det handler virkelig ikke om hvordan det gjøres, men hvem jeg er. Hvordan, det tar Gud seg av. Jeg tar action ja, selvfølgelig - Gud har formet meg til å være en rå actiontaker, en som går, en som ikke er et offer - verken med misbruk, vold, konkurs, uhelbredelig kreft og prøvelser i mange andre former. Aldri et offer! 

Min bestemor sa alltid: «Det er ikke noe å legge seg ned for.» De ordene har jeg hatt med meg og holdt til ære for henne. Jeg har ikke tenkt å legge meg ned før jeg er i grava, og til og med da er det bare for å hvile litt. 

Så, hvordan Neiden skal bli, aner ikke, hvordan denne reisen og det å gå først skal være - har absolutt ingen aning! Når hjernen vet noe, hva som er best for oss, så er det ikke sikkert vi likevel lever slik. Jeg har lenge visst at det ikke handler om jeg skriver en bok, lager et kurs, skaper et senter, holder foredrag… eller hva enn jeg blir ledet til. Dette er bare hvordan noe gjøres. 

I dag landet det i hver en celle av meg føles det som, og for en deilig følelse, en integrering av at det virkelig er «Gud først». Det er slik livet er nå. Alt det andre kommer i, nettopp - andre rekke. Gud har kontroll på dette, så det er bare å fortsette å gå. Gamle strategier gjelder ikke lenger - wow, lykke! 

Jeg ba Gud om en nådegave i dag. Noe jeg er blitt veiledet til i lang tid. Jeg forstår at vi kan be om det, så hvis Gud vil, blir det slik. Det handler om å fortelle at vi er klare tror jeg. Første Korinterbrev, 12 - Åndelige gaver. 

Akkurat nå er det mest spenning rundt hvordan Gud vil la alt dette utspille seg. Hvilken form vil det ta? Å ha overgitt livet til Gud er en spennende reise. Hver dag er en fantastisk oppdagelse, og så unike dager det er. Gud er god.  [Oslo, 29.januar 2024] 

Du kan nå få tilgang til mitt 4 timers online event som heter "DRØMMELIVET MED GUD" Vi kan sammen skape veien for 2024! Eventet er donasjonsbasert, så du gir det du vil. I dette eventet vil jeg dele helheten av det jeg har brukt store deler av livet til med å hjelpe andre til å transformere livet. Forskjelen nå er at jeg setter Gud først, og eventet vil være preget av det. Jeg kan ikke gi noen det nest beste, jeg vil dedikere meg til å gi det aller beste jeg kan - alltid! 

 https://www.iimami.com/drommelivet-med-gud/